One month on the loaf / Ein måned på loffen

1. Eg overvann skrekken for å ta feil buss i Mexico city, og klarte meg bra til slutt. Fekk ikkje diplom, men 

2. Fekk nye venner, smakte på mykje god mat og blei våt på beina meir enn ein gong. Klatra på eit par pyramider i Teotihuacán like utfor byen og åt både kaktus og anna (Fordi Internett er litt treigt får du fylgje med på eventuelle visuelle oppdateringar på instagram.com/drlunemann).

3. No er eg altså i Lima, kor eg har vore siden tysdag. Ei lita veke der altså. Her har eg slækka skikkeleg – har sove lenge og gjort lite. Eller? Har vore på museum, på stranda, i fleire kyrkjer OG på ein guida tur i eit arkeologisk utgravingsområde. Og på homseklubb. 

4. Litt om peruanarar (peruværingar?): Dei er nesten like flinke som mexikanarane å snacke. Damene er veldig flinke å gå i veldig høge hæler. Kinamat (chifa) er veldig populært. Dei er også like flinke til å køyre bil som mexicanarane. 

5. På søndag kjem søskenbarnet mitt hit, og vi skal busse til Cuzco (det tek omlag 20 timar(!)) og gå fire dagar i fjellet til Machu Picchu. Totalt har vi to veker med litt intens loffing. Så det er kanskje okei å ikkje stresse med å oppleve så mykje her eg er no. Gler meg uansett skikkeleg til å dra opp i fjellet, ete marsvin og å helse på alle lamaene!

Ellers har eg spist ceviche, som er rå fisk i supersur lime-marinade. Eg har spist oksehjerte og helst på ein alpakka. Har det med andre ord fint! 

Til neste gong,

Loooooone

Advertisements

Mexico City so far

1. This is a big city. No, I mean it. It is a freaking big city. Because I have a great couch surfing host, I haven’t had to find my way around on my own – yet. Can’t wait to see if I one of the next 8 days will feel that I master the chaos of public transportation. Because it is not intuitive and my Spanish is in progress, but it’s not hop on the right bus and get off at the right spot-good yet. You may laugh, but there’s no system. But it’s fun and warm and quite intimate at times. And you can buy gum and batteries and what not on the trolley, and there’s buses that only go when they’re full and there’s loud music everywhere. Also I don’t really like Uber (even though I’ve been in one three times the last four days). I know it’s easier, but it’s also more expensive. 

Big city. VERY big city.

2. Chapulines, or crickets, are excellent snacks when they’re fried and salted. I rest my case. 
Nom nom nom.

3. The agave plant gave the Mexicans tequila. And pulque! A fermented 5% sticky drink that reminds me a bit about yoghurt but not at all. I got all sweaty and felt weird but I had a good time, because 

4. …apparently you can go to a bar in Mexico City and befriend the owner so they let you stay all night, suggest that they blast some cumbia and then dance your ass off (and actually impress some Mexicans). 

Alfonso from Spain, Carlos (my host) and me.
Pulque with different flavors.

That’s it for now. Today I’ve taken pictures of art and other interesting stuff, but I’m blogging from my phone so all I can share is this picture of me with my new rabies safe friends: 

Me with Paco and Lucho.

ADIOS!!

Ethos, pathos, tacos

Week one. I flew relatively comfortable from Oslo to Oakland with Norwegian, 11 hours or so, brought my own food, and watched Suffragette on the inflight screen. I arrived in the Bay, helped a mother and her adult son with the BART ticket machine, they were Norwegian tourists as well, visiting California for the first time. At the platform I realized I didn’t remember which direction my own train was headed to, so I had to ask someone for help. Nothing wrong in that, I just had to adjust my smarty pants» attitude. After the BART ride I arrived at my friend Doug’s house in Berkeley – where the combination of his birthday celebration and his French roommate’s housewarming party had started. So much fun, and so many cool people – most of them international lawyers studying at Cal. Just the good vibe I felt I left last year. Including a Hillary piñata filled with delicious Mexican candy. Oh man, I just want swim in a pool of Pulparindo

The next days I spent wandering around campus and in Berkeley, visiting the spots that were mine when I lived there. I went there without the pressure of a reading need to be done, without money issues – with a lighter heart. But the spots and places are not mine anymore. I borrowed them for a while and created memories, but they don’t mean the same anymore. 

On the other hand: I created new memories and I had fun. I went to the Mission, Dolores Park and Oakland. (Did I mention I love Oakland?) I catched up with some good people that I got to know pretty well while staying here, and some other people I didn’t knew at all. I went to see my volunteer people at the Dorothy Day House in Berkeley, and that was really nice! And I FINALLY bought the pants I fell in love with when I lived here, but didn’t want to spend money on them. They were $5. Best buy I’ve ever done.

I left the Bay Area Wednesday night and arrived in San Diego yesterday morning. The greyhound ride was long and I didn’t enjoy it. Now I’m in Chula Vista with my brother and American father, hanging out with my dogs, eating lots of good food and relaxing. I’m staying here another week – then it’s off to Mexico City. 

The places I’ve been to so far are familiar, and I of course enjoy them (otherwise I wouldn’t have gone here) – but it’s not like I feel super adventurous while chilling with a Tecate, a chihuahua in my lap, and a dusty old book. I just enjoy the sun, the temperature, the people around me and the Mexican food. Tomorrow I’m headed to Temecula, an hour north, to see more family and to celebrate my cousin’s birthday. That’s gonna be GREAT! 

So this is it for now – I’ll keep you posted! 

Loney Baloney

Here’s some pics for you to enjoy:

NEW PANTS! (And good company at the Greyhound station)
Dolores park on a perfect day with Corazon!
Tostilocos. This is an actual meal.
Bob from Dorothy Day house. So good to be there again!

$$$ Lunemann gjev økonomiske råd til den jamne backpackar $$$

For English speaking readers: I give my best financial advices on planning a tour like mine. 

No er det berre omlag to veker att til eg reiser ut på eventyr igjen. Denne reisa er litt meir springande i både form og innhald enn førre gong eg var utanlands, og kanskje difor kiler det litt ekstra i magen no. For eg er veldig spent. Eg byrjar endeleg å kjenne på reisefeberen. Dei siste vekene vert mest fylte med sosialt samver ilag med folk eg likar. Eg tenkte derimot ikkje at denne posten skulle vere veldig sentimental med tanke på at eg snart reiser frå folk eg er glad i, men at eg for min eigen og andres del skulle forsøke å lage ein oversikt over kva ein slik tur faktisk kjem til å koste. Det er informasjon eg sakna når eg i vinter fann ut at eg skulle reise. På førehand er det jo sjølvsagt litt vanskeleg å estimere kor mykje eg kjem til å betale totalt, men eg har forsøkt å beskrive det så greit som mogleg slik at andre som planlegg noko liknande kan få litt oversikt. Det eg garantert kan seie, er at det tek tid. Eg byrja å tenke på dette i februar allereie, og turen har liksom planlagt seg sjølv litt etter litt. Eg er også innstilt på å bu så billig som mogleg, eg er jo per def ein backpackar i min livs vår (hehe), og skal jo bu på hostell og ete gatemat frå hol i veggen og sånn. Så here goes – Lunemanns økonomiske reiseguide vol.1:

Eg skal altså reise i omlag åtte månader, frå byrjinga av september til midten av mai. Det er i allefall så lenge reiseforsikringa mi varar. Den har eg kjøpt gjennom Gouda, som virka som det beste valet for meg. Eg kjøpte ei ungdomsreiseforsikring (hah!) for folk opp til 35. Eg valte superversjonen, det vil seie at eg slepp eigenandel når eg står der og grin på bredden av Amazonas fordi ein krokodille har ete opp iphone-ladaren min. Forsikringa kosta totalt omlag 9800 kroner. Eg sjekka mykje rundt og fann ut at dette var det beste alternativet for meg for ei enkeltreise, og eg betalte ca ein tusenlapp meir for å sleppe eigenandel på skader. Utover det har eg teke vaksiner som ein helt – Hepatitt A&B, tyfoid, gulfeber, hjernehinnebetennelse pluss en cocktail av barnevaksinene. Dette kjem på til saman 3000 kroner. Denne prisen varierer jo heilt etter kor lenge siden sist ein tok vaksiner, lengden på opphaldet og kva ein skal gjere – eg fekk mange gode råd hos Sentrum Reisemedisin i Bergen. Fordi eg skal jobbe med ungar og sikkert bu tett på andre skitne ungdommar i sovesalar rundt om, så måtte eg ta hjernehinnebetennelsevaksina. Då kan eg jo feste som om eg var RUSS 2007 igjen. Gulfeber krever mange land at ein tek, mellom anna Ecuador, kor eg planlegg å feire nyttår på ei strand (det er no du skal sjekke billettar til Guayaquil i desember).

Eg og kusina mi skal gå Inca trail i fire dagar frå Cusco til Machu Picchu. Dette er nok den største enkeltutgifta for opplevingar eg kjem til å koste på meg – og det er jo ein draum som går i oppfylling. Der ligg prisane på rundt 6000-7000 kroner (eg har betalt $730 på førehand som er depositum for to personar – resten er omlag like mykje og betalast når vi kjem) per person. For denne prisen får vi mat laga til oss, telt sett opp til oss, vatten, guiding og billett inn til sjølve Machu Picchu. Vi skal også klatre på det fryktinngytande Wayna Picchu (hei mamma). Vi skal gå denne turen i midten av oktober, heilt på slutten av sesongen, og vi bestilte i april. Då forsvann dei tidlegare datoalternativa fort som berre det, så Machu Picchu er det ikkje berre å møte opp på. Hehe. Det er mange ulike selskap som opererer i området, og eit av tipsa vi fekk var å ikkje leite etter noko som er veldig mykje billigare – det er det ofte ein grunn til, både med tanke på tryggleik og korleis guidane vert behandla. Vi skal gå turen med Llama Path, eit selskap som iallefall gjev inntrykk av å vere seriøse og flinke. Ellers skal vi reise litt rundt i Peru og besøke Arequipa og Colca Canyon og sjå på dei fantastiske kondorane der. Det trur eg vert heilt fantastisk!

Og kva med flybillettar då? Eg reiser med Norwegian frå Oslo til Oakland for omlag 2300 kroner, til Mexico City frå Tijuana for ca 700 kroner, og frå Mexico City til Lima for ca 3000. Altså ein total i flybillettar på 6000 kroner ut av Norge (ikkje inkludert Bergen-Oslo for 600, takk mamma). Eg bestilte dei fyrste billettane i februar for å vere tidleg ute, og har enda ikkje bestilt tur heim igjen, for eg veit ikkje heilt kor eg skal reise frå enda. Kanskje Buenos Aires, kanskje Rio.

Utover dette har eg ikkje brukt så veldig mykje penger på ting til reisa – kanskje ein tusenlapp totalt for vannfilter, lommekniv, mikrofiberhandkle og ein superlett tynn regnjakke… Det er begrensa kor mykje gadgets ein faktisk treng undervegs, og ofte er det lysta meir enn behovet som styrar vala. Eg leita lenge og vel etter ei sånn fancy turbukse ein kan zippe av til shorts, noko som sikkert ville vore veldig kjekt å ha – men eg treng det strengt tatt ikkje. Eg har derimot investert i ein skikkeleg sekk på 35L. Fjellsko har eg og ullundertøy har eg, og silkelaken til the hot jungle nights har eg fått låne (takk Bjarte). Og lommekniv med vinopnar har eg. Det er jo sånn ein faktisk får bruk for.

Det eg ynskjar meg og som eg har tenkt å skaffe når eg er over i Junaiten er fylgjande: Eit bittelite kompaktkamera, ei reisedagbok til mine velformulerte refleksjonar kring kondorar og taco, ei hodelykt (eit must har eg høyrt av fleire), skikkeleg sterkt og jævleg myggmiddel, ein kikkert (så eg kan sjå eksotiske fuglar og farlege dyr på lang avstand), og superlim (mamma kom med dette tipset, så eg antar det framleis gjeld).

Kva med bustad og slikt? Eg bur hos vener og familie i USA og mest sannsynleg også i Mexico. I Lima skal eg bu hos ein venn i ti dagar – og eg skal også arbeide frivillig mot kost og losji i fire månader. Og om alt klaffar, så besøker eg ei venninne i Santiago de Chile og i Argentina. Til saman må eg kanskje betale for å bu i til saman tre månader, grovt rekna. Det er jo ikkje så ille. For min eigen tryggleikskjensle var målet å ha 40.000 på sparekontoen før eg reiste – og det klarar eg nesten. For ein som aldri har klart å spare ein drit er dette ein liten personleg bragd. Eg føler meg faktisk ganske flink, og det er jo artig i og med at eg reiser for å svi av pengane på kjekke og gøye opplevingar på andre sida av jorda.

Ellers lanserer eg herved turens emneknagg: #Lunemannabroad. Passe dekkande, trur eg. Håpar eg rekk å nytte han, og at bloggen kan fungere som reisebrev. No gidd eg ikkje skrive meir, bortsett frå å ynskje meg sjølv god tur. Hadet då! Lonis

Life is nice

I’m traveling in 73 days. Right now I don’t have time to plan too much ahead, I’m working a lot and my social life is somehow intense. I like it. I don’t feel like escaping. Sometimes that’s the reason why I want to go – I just need to get away. Now I don’t. But I will anyway.

I’m leaving my friends and my house. I’m leaving my job (which will end in a month anyway) that I love. I get to work with people and I do something useful. I use my skills everyday. I am surrounded by people that I like. I go to the mountains. I have good talks with good people and I eat good food. I laugh everyday. My hair is growing. I don’t spend money on new clothes or things I won’t need. I listen to the birds. I am pretty lucky and privileged. I’m alive and it feels okay.

I want to learn something when I’m on my way. Maybe to surf. Maybe to do yoga. Maybe something else. It will be something completely different from all the things I’m doing now. It will be great.

In another universe, yet pretty close to me, my thoughts are with my students and other people I know that had to leave everything they knew because of war. It’s slowly sinking in; how is that even possible to handle for anyone considering themselves sane? Some have been waiting for eight months in the same place. Can’t go nowhere. Can’t do anything. Just wait. Self agency hardly exists. I believe it’s painful. It’s a reality living in every handshake and smile I get at work, it’s all those not so good when you ask how it’s going. It’s in a video clip from the new reception center one of them sent me, a guided tour through the tiny room she shares with her family, and it’s a room with a roof and food on the table, but still, you hardly decide anything on your own. Everything is different, and everything is put on hold. It’s not necessarily horrible, but it’s still not home. I’m not sure if the rest of us will ever understand.

But my job is meaningful; I get to teach and talk and laugh and learn with a group of motivated people. I think I do the best I can do. And I feel so highly rewarded for it.

Look at this flower. I got it today. Prettiest thing I’ve ever had.

 

2016-06-22 (1)

 

 

How to drown your sorrows properly when you’re a traveler

Step 1. Count down the days till your big travel is gonna happen. Since it’s past midnight while I’m typing this, my silly countdown app on my phone tells me that it’s 137 days till I’m leaving. It literally does nothing else than to calculate how many day there are left for whatever you’re planning. This is the future. Get over it!

Step 2. Read guide books and blogs thoroughly. I’ve got Footprints» Guide to South America for 2016, and it’s supposedly the best one for the continent. Did you know, for instance, that it’s pretty safe to hitchhike in Chile? Now you know. I guess I can save all my money for empanadas & vino tinto now! Haha! (Neida, mamma.)chile hitchhike

Step 3. Book whatever you can book. The first part of my Peruvian experiencia has been settled and partly paid for: In the beginning of October my cousin Christina and I are going to Machu Picchu! We are gonna hike for FOUR DAYS AND THREE NIGHTS. It will be amazing. It will be hard. I hope we’re not gonna run out of trail mix. OH MY GOD I AM GOING TO MACHU PICCHU. Yes I’m a cool and relaxed western girl. What do you mean?

backpacker
Chill as f somewhere in Mexico.

Bye.

One way tickets part two

It’s done! I’ve booked another one way ticket! After ten days in Mexico City (which according to some people is so huge that I’m never gonna be able to see it all), I will be heading down to….. PERU! I’m flying into Lima in the end of September, and I’m staying in Peru for…. FOUR MONTHS. Yes. I am. Es verdad!

Maybe you’re thinking that’s gonna be a waste of time – why spend such a long time in one country when I can discover the whole continent? I’ll get back to that. What I in fact am going to do, is to work as a volunteer with a Norwegian project called Prosjekt Peru (the link is in Norwegian but has lots of nice pictures), in Monsefú, 13 hours by bus north of Lima. When thinking about going on a really really really great and big trip, I realized that I actually need to do something else than just drink piña coladas and watch the sunset for seven months (even though it sounds very tempting right now). So I’m going to work as a volunteer at an orphanage and primary school in Monsefú. I’ll tell you more about the project itself in another post (probably in Norwegian…we’ll see.).

When I’m done helping out I’m going to Cuzco. From Cuzco I’ll go to see Machu Picchu. Go for a long hike in the Andes Mountains and pet lamas. I’ve found this awesome place in the Amazonas where you go by boat up the river, and I’m going there to look at cool birds and to CHILL THE F* OUT in a hammock. I want to paddle a canoe in a river, and see wild toucans in the jungle. I imagine the visit to Machu Picchu is gonna be a bit like this:

View this post on Instagram

From that time I met Dalai Llama

A post shared by Lone Lunemann (@drlunemann) on

 

Ever since the last time I visited Mexico I’ve been dreaming about a specific moment of peace that I had there. I know I sound like a total hippie when I’m saying that, but I had this sense of total peace while wandering off the ancient paths in the Mayan jungle (and we laughed our asses off when we filmed short «documentary» clips from the same place, I was hanging from a branch and climbing out of a hidden ruin that we «discovered») by myself. I want that again. I just want to be in nature because I know it does me good.

After discovering Peru as no one before, since my perspective obviously is unique and therefore amazing, I’m going to travel a bit further south – by bus. The countries I’m definitely visiting are Bolivia, Chile, and Argentina. And I’m definitely going to look closer at these alternatives. Fenomenal! From Argentina I’m actually not sure where to go – at one point I’m gonna be the brokest chica south of the Polar circle, and I’ll have to go back home. My plan ends in Mar del Plata/Buenos Aires. Maybe I’ll just build a boat and paddle home. Heh.

Except from buying the flight ticket from Mexico to Peru, I also ordered a copy of Lonely Planet’s South America on a shoestring. I used the Europe version a lot in 2008 (?) (before I lost it on a train to Amsterdam). This will come in handy – my biggest challenge before going is to save up enough money to be able to survive while I’m traveling, so for the next six months I’ll be working a lot. And I’ll be working hard. In my spare time I’m only going to look at maps, practice my Spanish, annoy my friends with details about my trip, and watch movies like this one – I have six months to dream about my Gran Viaje. I’ll spend them as wise as I can. And of course listen to the coolest chica from Argentina:

Hasta pronto!